JA, VI ELSKER... Hvordan går den nå egentlig?

Jeg må nok innrømme at en litt smådepressiv tanke entret hodet mitt, for første gang på turen rundt (omkring) jorda på 180 dager, nå når 17.Mai skulle feires alene, helt alene i Sydney. Jeg måtte til og med jobbe, mens alle andre hjemme tar på seg finstasen eller bunaden, går ned i neset, ser på barnetoget og spiser pølser og vafler. Mens andre kanskje ligger hjemme fyllesyke etter litt for mye feiring kvelden før (det er altså noen som tar feiringen av grunnloven på forhånd), russen tar siste innspurt i festingen sin, og kongefamilien vinker så fint fra slottet sitt (som jeg bare ser på tv da selvfølgelig). 17.Mai i Kvinesdal er så festlig!

MEN, det gjør jo ingenting å være borte på selveste Grunnlovsdagen når de har 17.Mai i Sydney også! Jeg fikk fri fra bleieskiftingen for å gå ned til Hyde Park, slik at jeg kunne delta på feiringen av selveste Grunnloven med andre nordmenn i Sydney. Folk var kledd i dress og finkjoler, noen få bunader var å skimte og det var til og med noen med russebukser. I 1-tiden begynte folk å samle seg rundt et bittelite 5mannsorkester fra Australia som spilte nasjonalsangen og "Norge i rødt, hvitt og blått" (med noen sjarmerende feiltoner her og der), mens folkemengden nynnet med så godt vi kunne (kanskje typisk norsk å ikke kunne hele teksten?).

Mens jeg gikk rundt i parken og kikket på barnelekene som ble holdt, merket jeg at noen plutselig kom imot meg. Woæh, etter èn måned på tur uten gruppa fra UiA, der sto plutselig Nina og Rune fra Religionsstudiene! De kom til Sydney dagen før og ingen av oss visste at vi befant oss i samme by. Så 17.Mai førte altså til et gledelig gjensyn med 2 morsomme sjeler fra skolen i Kristiansand og det endte med at jeg tilbrakte resten av dagen sammen med dem og deres gjeng.

Toget fikk politieskorte ned hovedgata i Sydney, som de stengte for oss feireglade nordmenn, folk sto langs gata og tok bilder av oss, og vi i toget sang (og nynnet, siden flertallet bare kan vers 1 av "Ja, vi elsker") og ropte "Hipp hipp hurra" for full hals nedover Oxfordstreet til Darling Harbour.

Etterpå skulle vi til "The Rocks" å ha pannekaker, noe som ville tatt oss kanskje 10 minutt med taxi. Men siden det var 17.Mai ville vi jo gjøre det litt spesielt, så vi fikk tak i et minitog som skulle ta oss nedover gata (trodde vi). Men toget gikk i 2 km i timen, så etter 5 minutt på toget, og 10 meter lenger ned i gata, gikk vi av og fant ut at vi ville prøve vanntaxi heller. Det måtte da gå fortere enn toget.

Men nei. Etter en halvtimes ventetid, kom vi oss endelig på vanntaxien. Trygt inn i båten og klar for fart og pannekaker, skjønner vi fort at vi har gått på en guida vanntaxi tour! Så etter 45 minutt i båten, en tur forbi operahuset (så nå har jeg sett operahuset fra alle kanter) og noe smartere enn tidligere, ankom vi endelig "The Rocks" og fant frem til pannekakehuset, der resten av gjengen allerede hadde spist pannekaker for en time siden. Er det 17.Mai, så er det 17.Mai!

Resten av kvelden gikk til pannekakespising, prating (endelig på norsk), pizza og vin (som man kan ha medbrakt på restaurant her nede!), før kvelden endte på bar og litt for seint i seng til at 18.Mai ble så veldig vellykket (jeg var så heldig at det regnet 18.Mai, så vi var inne hele dagen og så på tv), men 17.Mai, det var knallmorro!

Så, Hipp hipp hurra til alle sammen der hjemme! Håper dere hadde en kjempeflott dag med kjente og kjære.

I'll get you my pretty, and your little dog too!

Gjett hvor jeg har vært i helga?!













Ikke?

Sitatet er fra klassikeren "The Wizard of Oz" og jeg har vært på musikalen Wicked, som handler om hva som skjedde før Dorothy og Toto kom flygende inn til det fortryllende landet Oz og landet på "The wicked Witch from the East". Jeg hadde ikke de beste setene da, noe som var litt kjedelig ettersom jeg første gang jeg var på musikal (Mamma Mia i London) satt helt fremme ved orkesteret og så alt og alle detaljer, satt jeg 2. gang jeg var på musikal, altså helt bakerst. Ikke litt bak, men helt bakerst (så langt bak at jeg kunne ta på veggen bakerst). Men stykket var kjempemorsomt, kostymene stilige og man fikk et litt annerledes og morsomt bilde av "The wicked Witch from the West" og "The good Witch from the North". Man får også sjokkerende avsløringer, blant annet får man vite hvordan tinnmannen mister hjertet, løven mister motet og hvordan fugleskremselet mister hjernen, i tillegg serverte de Ozmopolitan - grønn slush i lysende glass! Kvelden ble raskt en suksess :-)

Ellers jobbet jeg hele lørdagen, men søndagen kom jeg med ned i byen igjen, og denne gangen prøvde jeg ut Aquariumet. Her var det masse morsomt å se og ta bilde av.

Resten av dagen gikk til spasering (siden det tydeligvis er det jeg gjør her nede), lunsj i parken ved Operahuset, samt tusling rundt på marked i gatene, i tillegg har jeg prøvd ut selvutløseren på kamera mitt, om enn litt skeptisk, slik at jeg har noen bilder av meg selv også når jeg kommer hjem (som om ikke jeg har nok av det fra resten av turen..!).

I morgen har jeg ordnet meg noen timer fri, så da skal jeg ned i sentrum å gå i 17.mai tog med andre nordmenn i Sydney! Ha en fin 17.mai alle sammen!

Den neste Mary Poppins?

Her satt jeg da, alene i Sydney og leker Mary Poppins. Etter 4 måneder med fullt kjør i SørøstAsia, er livsstilen plutselig blitt snudd på hodet. Fra å leve ut av bagen min, flytte på seg fra uke til uke, oppleve nye, flotte land og ny spennende kultur og religion på daglig basis, har jeg nå blitt fulltids bleieskiftarbeider med fast bosted! Jeg er ikke helt keen på denne leken egentlig, har ikke helt «ro i raua» til det, men familien er kjempesnille og det er jo en grei jobb. Jeg slipper å betale skatt, opphold, mat og internett, samt at jeg har fri i helgene til å bruke opp lønna mi på å finne på masse morro! Så alt i alt er jeg fornøyd.

Jeg flyttet inn til min nye «familie» på lørdag. Etter en kjempegøy siste kveld ute med Britt, var det litt kjedelig å forlate hostelet, som jeg trivdes godt i. Selv om jeg delte soverom med 9 andre spennende sjeler og bad med en hel etasje full av backpackere, ble vi kjent med gøye folk, samt en veldig kreativ bar som gjorde første møte mitt med hosteltilværelsen til en morsom erfaring!

Jeg begynte jobb på mandag og var heldig nok til å starte med 2 drittbleier med noen timers mellomrom. For de av dere som kommenterte på Facebook statusen min med påstand om at jeg kom til å lære å skifte bleie etter 2. gang; dere hadde rett! Jeg mestrer nå bleieskifting, selv om brekningene kommer snikende hver gang (ja ennå, etter en uke med daglig bleieskift).

Gutten (som går etter navnet Austen) passer jeg hverdager fra 7.45-ca.17.30, han er 1 ½ år og veldig medgjørlig (for det meste). Typisk min flaks når det kommer til unger, begynte jeg idet han ble syk, så en del sutring og mye, mye grining har det blitt denne uken. Men når han ikke er syk, er han en kjempesnill og grei, litt sjenert guttunge, som er veldig fascinert av hundene vi møter når vi går nedover gata (noe vi gjør ca 20 ganger i løpet av dagen). Så konklusjonen er at jeg tror jeg skal klare meg i disse ukene, før jeg nok en gang vender nesen mot mitt kjære hjemland (så sant Islands småirritable vulkan roer seg ned til den tid kommer).
Jeg har (heldigvis) fri i helgene, så de holder jeg fullbooket med museumsbesøk, Bondi Beach og andre typiske turistting. I går var jeg på «Bugs Bunny at the Symphony» i Sydney Operahouse! Det var kjempestilig å se gamle Looney Toones tegnefilmer, samt høre klassisk musikk bli spilt av Sydney Symphony orkester. Showet anbefales til både store og små!
(Siden jeg gikk alene  og enda ikke hadde oppdaget selvutløserknappen, har jeg laget en liten kollage på hvordan det ville vært om jeg fikk noen til å ta bilde av meg på operaen, noe jeg ikke kom på i øyeblikket!)

Igår var jeg på Bondi Beach og så på surferne, taggingen på veggene langs stranda og lest mer i boken jeg for tiden holder på med; Shantaram. Jeg bestemte meg for å spasere hjem igjen, siden det ikke er så langt fra der jeg bor. Selvfølgelig gikk jeg meg vill, noe som førte til litt sightseeing i Sydneys rikmannsstrøk, en titt rundt i det jødiske samfunnet, samt tusling gjennom et litt dårligere strøk i parken (man kunne på det punktet observere en litt smånervøs Cecilie som snudde på hælen og tok doble steg opp de 100 trappene hun nettopp hadde gått ned, når hun innså hvor hun befant seg).

I dag brukte jeg litt av første «paycheck» på «Ticket through time», en billett som gir meg ubegrenset inngang på 11 museumer resten av oppholdet! Første stopp ble «Justice & Police museum» som for tiden viser utstillingen Sin city, om kriminalitet i Australia i det 20. århundre. Der klarte jeg å tilbringe 2 timer, avbrutt av en sulten mage.

Ting jeg gleder seg til å komme hjem til: Festivalsommeren!

You can be my wingman any time!

I skrivende stund sitter jeg i dagligrommet på hostelet vi har bodd på nå 5 dager i Sydney. Reisefølget mitt gjennom 4 måneder i Sørøst Asia og nå Australia har forlatt meg! Lise reiste videre grytidlig idag (kanskje for å slippe ein klein og pinlig stille farvel, ettersom undertegnede, samt reisefølget ikke er så veldig flinke med klemming og grining og sånne ting?). Vi tok farvel på vår måte igårkveld, noe som liknet litt på dette; «eeh, okei, men mi ser» og «eeh, ja okei, vi har jo Facebook liksom».

Det blir nok litt rart å være igjen her helt alene, men jeg fikk meg heldigvis jobb som starter idag, så overgangen blir litt glidende! Jeg har skaffet meg jobb hos en kjempekoselig familie som jeg skal bo hos og passe deres 1 år gamle sønn mandag til fredag. Ja, de av dere som kjenner meg rynker nok litt på nesa kan jeg tenke. Cecilie + unger = KAOS! Men jeg får god lønn, eget rom og bad, internett og gratis boplass i 2 måneder, så jeg skal nok klare å lære meg å passe på en liten unge, hvor vanskelig kan det være liksom?! Man finner vel det meste på internett, så dette klarer jeg.
Ellers har Sydney levd opp til forventningene! Etter de 5 dagene jeg har vært her har jeg kommet frem til konklusjonen om at jeg liker meg her. Byen er flott og vi har truffet masse nye folk, og Britt har endelig kommet! Vi har bodd på Base Hostel siden vi kom. Jeg fikk først et 6 manns rom, der jeg bodde med en gutt som ikke turte snakke til meg og etter noen dager flyttet jeg over til 10 mannsrom, siden det er billigere. Her bor jeg med 3 fra Tyskland, 2 fra England og de siste dagene kom det to jenter fra Melbourne.

Hostel har ikke vært så galt som en kanskje skulle tro. Vi bor i køyesenger og har bagasjen i en boks under nederste seng. Dette har sine fordeler og ulemper. Den ene natta klarte jeg å angripe han ene fra England når han prøvde å finne noe i boksen sin, som lå rett under hodet mitt. Midt inn i drømmeverdenen, som i det øyeblikk handlet om at shampooen min lekket ut over hele baggen min, våknet jeg av et skrekkslagent ansikt 20 cm fra mitt eget (som sikkert også så skrekkslagent ut) mens han veivet med hendene sine «it's only me, it's only me!». Siden jeg ikke skjønte hvorfor han sa dette (jeg holdt jo på å fikse shampooen som lakk ut over hele baggen min), var det eneste jeg klarte å svare «but who are you?» siden jeg ikke hadde rukket å hilse på fyren før nå og snudde meg i søvne igjen og fikk ut en setning til; «it's just leaking» og gikk videre til drømmen min igjen. Som dere kanskje forstår var dette veldig morsomt, på en litt småpinlig måte, og dagen derpå fikk vi oss en god latter!

 

Utenom noen merkelige erfaringer fra hostelrommet, har vi selvfølgelig vært å sett Sydney Operahus, Harbour bridge og Bondi Beach (som jeg fra og med i dag bor 15 minutters gåtur fra). Lise har for det meste styrt med passet sitt, som check-in dama i Kina klarte å knekke, så jeg har vært rundt å spasert i byen, sett og hørt på gateartistene, vært på kino (for første gang helt alene!) og her om dagen var jeg på joggetur i den botaniske hage med utsikt til operahuset hele strekningen!

Ellers bor vi vegg i vegg med Scary Canary Bar! Her har vi tilbrakt noen kvelder, fått shaka fua (det ble lite av det i Kina) og de har temafest hver kveld! Første kvelden var det Goon Party (som tydeligvis er billig fæl vin blandet i punsjbolle) og vi måtte kle oss i svarte søppelsekker og til Lise og Britts store overraskelse ble jeg selvfølgelig med på LIMBOdansing! Klarte meg ganske bra, men vant ikke, så vi snakker ikke mer om det... Sånn ;-p

Meg og Britt har vært å pyntet oss på håret på en 5 stjerners frisørsalong – Pierre Haddad! Vi møtte en fyr på gata som overtalte to jenter med mer enn nok ettervekst, med slitt og solbleket hår til å betale 100 dollar for hårkur, farge og klipp, i tillegg fikk vi vin! Vi sa selvfølgelig ja, og fornøyde ble vi!

I Kina spiser de hund

Ja, det står det du tror det står. Jeg er ikke sikker, men jeg tror jeg har spist hund! Nærmere bestemt går teorien ut på at jeg har spist en Labrador ved navn Kåre. Kåre smakte han. Det var litt seigt og litt for mye kjøttsmak (og ja, det var kanskje litt rart at de serverte makaroni til), men middagen var god den. Når vi skulle finne ut hvilket dyr jeg nettopp hadde spist, prøvde vi å spørre betjeningen. Men siden ingen av dem snakket engelsk, var Lise så hjelpsom og lagte dyrelyder som "møø" og "nøff", samt noen temmelig interessante gestikulasjoner (som jeg tror var ment å være en struts), for å finne ut hvilket dyr dette var. Konklusjonen ble at det var hund, og selv om det kanskje ikke var det, var det uansett en veldig morsom middag!

Den første dagen på gruppeturen med Kilroy reiste vi ut av Beijing by til den kinesiske mur! Der spaserte meg og Lise opp de lange trappene for å komme til muren, tok oss en liten Diet Coke-moment på muren, mens vi kikket på en gruppe kineserne med noen rare poseringer foran kamera (vi hadde jo selvfølgelig fotoshoot vi også da). Vi trodde vi var sære i poseringene, men de holdt vannflasker og gjør masse rare ting i svære grupper, mens de lo så de grein! Det var veldig morsomt da. Etter noen timer på muren (som var mye smalere enn jeg trodde!), tok vi BOB BANE ned igjen! Den ble godt brukt av alle, fra gamle menn i dress til foreldre som kjefter på de overivrige ungene sine i køen, samt 2 fornøyde nordmenn som var veldig glad for å slippe å spasere ned igjen.

Dagen etterpå gikk vi på den himmelske fredsplass og den forbudte by for å kikke før vi skulle reise videre til X'ian. Her fikk vi tatt masse bilder og mange fikk tatt masse bilder av oss! Det er tingen her i Kina, enten snikfotograferer de oss, eller så kommer de bort til oss for å ta bilde sammen med oss. Men, det er jo litt morro å være litt kjendis av og til (men er glad det bare er 11 dager!) 

Så pakket vi baggen å reiste til X'ian for å se på Terracotta krigerne. For å komme der, tok vi natt tog på 12 timer. Her bodde meg og Lise i hver si køyeseng, sammen med 4 lokale (2 av dem snorket seg gjennom hele natta).

Terracotta krigerne er ca 10 000 leirskulpturer som ble laget til en keisers mausoleum for 2000 år siden, slik at han kunne leve livet etter døden slik han levde det i dette liv. Krigerne ble funnet av noen bønder på 1970 tallet og når vi var der, var den siste gjenlevende bonden der og signerte bøker (som jeg ikke kjøpte).

Ting jeg gleder meg til å komme hjem til: Ordentlige treningsturer til Varden!

Keeps gettin' better

Etter 3 dager "recovery" på luxushotell i Bangkok tar AirChina oss med til Kina! Siste dagen i Bangkok brukte vi på shoppingsenteret MBK. Vi bestemte oss for å gå til et shoppingsenter siden det herjer full vannkrig uti gatene (men til og med inni senteret hadde de vannpistoler, så vi slapp ikke helt unna). Der fikk vi handlet litt til og så et par kinoer for å få 8 timer til å gå så kjapt som mulig. 

Vi begynte med filmen Chloe, en sær film som ble veldig morsom ettersom vi satt foran en eldgammel mann (som tydeligvis bare hadde blitt plassert der av kona) som snorket slik at hele kinosalen ristet! 2.filmen vi så var Datenight med Steve Carrel, en hysterisk morsom film med mange vittige "lines" som meg og Lise ennå ler av. "Work that pole like a russian immigrant" og "Zip your face" brukes altså nå til alle setninger vi kan klare å få presset det inn i.

De 8 timene gikk som et blunk og plutselig kjørte vi ut til flyplassen og "puff", så var vi i Kina på morgenen! På flyplassen i Beijing skulle vi bli hentet av noen, så vi var veldig spente (og jeg sto selvfølgelig klar med kamera) på om det sto noen der som hadde våres navn på en av plakatene. Dette var min barndomsdrøm som endelig skulle gå i oppfyllelse! Men det sto ingen mann der... Men etter en halvtime kom han da endelig, og jeg rakk ikke ta bilde av det, for tempoet her i Kina er noe helt annet enn de andre landene vi har vært i! Mens vi strevde med å holde følge med sjåføren, bar han begge baggene våres til transportmiddelet: en eldgammel Santana!

Etter 7 timer i koma på hotellet, som forresten er ganske fint og ligger ved 2 svære kjøpesenter (der de blant annet har H&M!) kom vi oss ut av hotellet. Til min store fornøyelse (og frysepinnen Lises ergrelse) er det kaldt her i Kina. Vi gikk ned 30 grader fra Thailand til Kina og jeg kan ENDELIG gå med varm genser, og viktigste av alt, den nye skinnjakka!

Etter vi hadde spist frokost (klokka 4 på ettermiddagen), klødde det i fingrene etter å bruke litt kinesiske penger på H&M. Og som sagt, så gjort. Etterpå var vi rundt å kikket i gatene. I en av undergrunnene ble vi "headhuntet" av en gjeng med kinesere som ville ha oss inn på frisørsalongen deres. Etter mye om og men, mye latter og snakking på kinesisk dro de oss inn på salongen, satte oss ned i stolen og prøvde å vise hva de ville gjøre. En forskrekket Cecilie gjentok (i en litt hysterisk tone?): "No cutting, no cutting!", mens 10-15 kinesere svermet meg og Lise inne på denne salongen. Vi klarte å komme oss løs etter en stund og sprang lattermilde opp trappa til gatene igjen. Kina er gøy!

Det siste vi skulle gjøre før vi igjen tok kvelden var å få sjekket Facebook. Ettersom jeg tydeligvis har blitt litt avhengig av denne formen for kommunikasjon, kjente jeg at det kriblet litt i fingrene da vi satt oss på Starbucks, tok en Caramel Macchiato og gjorde meg klar til å gå over mailene, bilder som er lagt ut av andre studenter fra RIA 2010 og Hilde sine "kom hjem nå" ordrer på veggen min. Da det var noe galt med FBsiden da jeg prøvde å komme inn, skypet jeg litt med mamma og pappa før jeg prøvde igjen. Etter jeg la på med dem, prøvde jeg enda en gang, men kom ikke inn. Hmmm, det var rart tenkte jeg, jeg kommer jo inn på VG og Hotmail.... Jeg kikket over PCen til Lise og hun ristet på hodet. Hun kom heller ikke inn på FB. Plutselig gikk det kaldt nedover ryggen min: FACEBOOK ER ULOVLIG I KINA!!!!! JEG HAR IKKE FB PÅ 2 UKER... Ingen oppdaterte statuser, ingen nye bilder, jeg får ikke svart på noen mail og værst av alt: Bjørg vet ikke hvordan Lise har det!

Men men, sjokket har lagt seg nå og jeg har nå kommet frem til at Kina er helt knall! De er effektive, hyggelige, kikker på deg mens de prater (noe de ikke gjorde i Thailand) og maten er den beste av alle stedene vi har vært. De glor litt da (uten forbehold), det er lite vestlige turister her, men det er jo egentlig bare litt sjarmerende.
Bortsett fra at en overivrig stuepike på hotellet som trenger seg inn på rommet vårt klokka 8 på morningen (selv om Lise står i trusa og prøver å barrikadere døra), er det ingenting å klage på her nede.
Siden vi kom til Kina har vi allerede hatt mange latteranfall, i går ble det over mulige bloggtitler jeg kan bruke når meg og Lise skal skilles i Australia (jeg tar titlene fra sanger på Ipoden min).

Her kommer noen morsomme favoritter så langt:

Nothing compares 2 you (Sinead O'Connor)
Owner of a lonely heart (Yes)
Supermassive black hole (Muse)
Og noen litt mindre hyggelige, men som vi allikevel hadde det veldig er morsomme:
The sound of silence (Audioslave) Lises favoritt, skjønner ikke helt hvorfor?
Won't go near you again (Unni Wilhelmsen). Min favoritt. På dette punktet ligger jeg på senga og vrir meg i latteranfall så tårene spruter med noen sære fnise-/grinelyder.
Freedom (David Hasselhoff) Klassikeren.