JA, VI ELSKER... Hvordan går den nå egentlig?

Jeg må nok innrømme at en litt smådepressiv tanke entret hodet mitt, for første gang på turen rundt (omkring) jorda på 180 dager, nå når 17.Mai skulle feires alene, helt alene i Sydney. Jeg måtte til og med jobbe, mens alle andre hjemme tar på seg finstasen eller bunaden, går ned i neset, ser på barnetoget og spiser pølser og vafler. Mens andre kanskje ligger hjemme fyllesyke etter litt for mye feiring kvelden før (det er altså noen som tar feiringen av grunnloven på forhånd), russen tar siste innspurt i festingen sin, og kongefamilien vinker så fint fra slottet sitt (som jeg bare ser på tv da selvfølgelig). 17.Mai i Kvinesdal er så festlig!

MEN, det gjør jo ingenting å være borte på selveste Grunnlovsdagen når de har 17.Mai i Sydney også! Jeg fikk fri fra bleieskiftingen for å gå ned til Hyde Park, slik at jeg kunne delta på feiringen av selveste Grunnloven med andre nordmenn i Sydney. Folk var kledd i dress og finkjoler, noen få bunader var å skimte og det var til og med noen med russebukser. I 1-tiden begynte folk å samle seg rundt et bittelite 5mannsorkester fra Australia som spilte nasjonalsangen og "Norge i rødt, hvitt og blått" (med noen sjarmerende feiltoner her og der), mens folkemengden nynnet med så godt vi kunne (kanskje typisk norsk å ikke kunne hele teksten?).

Mens jeg gikk rundt i parken og kikket på barnelekene som ble holdt, merket jeg at noen plutselig kom imot meg. Woæh, etter èn måned på tur uten gruppa fra UiA, der sto plutselig Nina og Rune fra Religionsstudiene! De kom til Sydney dagen før og ingen av oss visste at vi befant oss i samme by. Så 17.Mai førte altså til et gledelig gjensyn med 2 morsomme sjeler fra skolen i Kristiansand og det endte med at jeg tilbrakte resten av dagen sammen med dem og deres gjeng.

Toget fikk politieskorte ned hovedgata i Sydney, som de stengte for oss feireglade nordmenn, folk sto langs gata og tok bilder av oss, og vi i toget sang (og nynnet, siden flertallet bare kan vers 1 av "Ja, vi elsker") og ropte "Hipp hipp hurra" for full hals nedover Oxfordstreet til Darling Harbour.

Etterpå skulle vi til "The Rocks" å ha pannekaker, noe som ville tatt oss kanskje 10 minutt med taxi. Men siden det var 17.Mai ville vi jo gjøre det litt spesielt, så vi fikk tak i et minitog som skulle ta oss nedover gata (trodde vi). Men toget gikk i 2 km i timen, så etter 5 minutt på toget, og 10 meter lenger ned i gata, gikk vi av og fant ut at vi ville prøve vanntaxi heller. Det måtte da gå fortere enn toget.

Men nei. Etter en halvtimes ventetid, kom vi oss endelig på vanntaxien. Trygt inn i båten og klar for fart og pannekaker, skjønner vi fort at vi har gått på en guida vanntaxi tour! Så etter 45 minutt i båten, en tur forbi operahuset (så nå har jeg sett operahuset fra alle kanter) og noe smartere enn tidligere, ankom vi endelig "The Rocks" og fant frem til pannekakehuset, der resten av gjengen allerede hadde spist pannekaker for en time siden. Er det 17.Mai, så er det 17.Mai!

Resten av kvelden gikk til pannekakespising, prating (endelig på norsk), pizza og vin (som man kan ha medbrakt på restaurant her nede!), før kvelden endte på bar og litt for seint i seng til at 18.Mai ble så veldig vellykket (jeg var så heldig at det regnet 18.Mai, så vi var inne hele dagen og så på tv), men 17.Mai, det var knallmorro!

Så, Hipp hipp hurra til alle sammen der hjemme! Håper dere hadde en kjempeflott dag med kjente og kjære.