Ops, I did it again

Ops, ja jeg gjorde det igjen. De som kjenner meg, er fullt klar over at når jeg plutselig bestemmer meg for noe, da skal det skje nå og ikke et sekund etter det punktet. Jeg gjorde det når jeg reiste ned til Italia på sommerskole, jeg gjorde det enda en gang når Lise kom inn i klasserommet på UiA og spurte om jeg ville være med til Asia og nå gjør jeg det altså igjen. Jeg reiser ned igjen til Australia!

Som mange kanskje har fått med seg (med god hjelp fra Facebook) reiser jeg nå ned igjen til Australia for å utnytte work&travel visumet mitt fullt ut. Alt ligger til rette for å reise ned igjen, visumet er ordnet og varer til slutten av April, AIFS hjelper meg med å skaffe jobb og bosted og jeg har jo allerede vært der nede i 2 måneder så jeg vet at jeg trives og er komfortabel med å reise alene. I tillegg har jeg fått de nødvendige velsignelsene fra venner, mamma og pappa og de 2 brudeparene som skal gifte seg i September.
Jeg legger ut igjen på tur 22.August, da etter 2 måneder hjemme hos mor og far i den flotte ”bygda åkka” - Kvinesdal!

Jeg kom hjem fra Sydney etter 32 timers reisetid (22 timer på fly) og på flyplassen ble jeg tatt godt imot av den beste gjengen i verden! Mamma, Hilde, Connie, Silvia, Bente, Katrine og Tobias sto og ventet med store plakater og det norske flagg når jeg kom ut av tollen og med det oppfylte de en av mine mange, sære fantasier.

Men etter èn gøyal måned hjemme med venner og familie, har jeg nå valgt å legge studier på hylla for 1 år og har bestilt billett ned igjen til Australia. Der skal jeg reise litt rundt (så langt pengene måtte rekke) og jobbe med det som måtte dukke opp. Da jeg legger ut på tur igjen ganske spontant, velger jeg å ta ting som de kommer. Planen er å kjøre minimalt med planlegging og bare reise hvor jeg vil, når jeg vil og om jeg vil, så ser jeg hvor jeg havner!

For anledningen måtte jeg lage meg ny blogg, så om noen er interessert i å følge med (på bildene om ikke annet) er den nye bloggadressen min: http://cecilie-funnything.blogspot.com/

DOA

Mine dager på denne 6 måneder lange turen er plutselig over, jeg skal reise hjem. Hjem til venner og familie, norsk mat, sommer og festivaler, kiropraktoren min og lange etterlengtede vardenturer!

For å finne bloggtittel til dette siste innlegget som skal oppsummere 6 måneder på en helt utrolig reise gjennom SørØst Asia og Australia, måtte jeg lete godt gjennom ipoden min. Det mest naturlige valget ville være å velge noe a la siste sang på diskoteket en sen lørdagskveld som "I had the time of my life", "All good things come to an end" eller en annen slow, småtrist klinesang. Men neida, jeg går for min favorittsang over alle andre; Foo Fighters - Dead or Alive! Uten videre forklaring går jeg for denne tittelen, så kan dere tolke den som (og om) dere vil ;-)

This one time in Asia...
Noen som kjenner linjen? Ja, tanken har streifet meg at jeg kommer til å bli like irriterende som hun rødhårete jenta i American Pie filmene som begynner annenhver setning med: «This one time in Band camp...», og er temmelig sikker på at alle mine venner, bekjente, tilfeldige samtalepartnere og forbistreifende på gata kommer til å synes at jeg er minst like irriterende som det hun er etter en uke hjemme :-)

Turen min jorda rundt (omkring) på 180 dager er delt inn i 3 deler: skole (Malaysia, Indonesia, Thailand og Kambodsja), ferie (Bangkok og Kina) og jobbing (Australia) og ble ganske forskjellige opplevelser. Første del var med 25 norske studenter på egen alder, samt en foreleser som ordnet med alt det nødvendige. 2.del var det bare meg og Lise, men også organisert og sammen med 7 andre vestlige turister. Del 3 derimot, da er jeg plutselig alene og bor og jobber hos en familie rett utenfor Sydney sentrum, etter noen veldig morsomme dager på hostel med Lise og Britt og en svipptur ned til Melbourne.

De religiøse opplevelsene var mange og varierende. Fra sjokkerende festivaler med kroker i ryggen (Thaipusam i Penang), sære nyreligiøse bevegelser som shaker etter teknoversjonen av Michael Jackson's Don't stop 'til you get enough (Ratu Bagus på Bali), til mer hverdagslig religiøse aktiviteter som besøk hos en metodistfamilie (Kuala Lumpur), intervju av en muslim (Langkawi), munkechat (Chiang Mai) og mange, mange, mange tempelbesøk (hele Asia).

Men det var ikke bare de religiøse opplevelsene jeg reiste rundt halve jordkloden for! De av dere som har fulgt litt med på bloggen min (lest mer enn et innlegg), har kanskje skjønt det at denne jenta her, hun elsker å shake med den fua hun er født med! Å shaking har det sannelig blitt i Asia og Australia (shaking vil altså si dansing til du er gjennombløt og støl i alle muskler i mange dager etterpå).

Meg og Farsundsjenta Britt har shaket «one by one» til The Pussycat dolls – Don't cha under en (ufrivillig?) Sexy dance contest i Penang (med mer enn nok mannfolk utstyrt med kameramobil, har vi ennå ikke funnet noen pinlig morsomme filmer på Youtube).

Jeg har shaket i den berømte Bjarteringen (hvorfor det heter Bjarteringen er fortsatt et mysterium?), der klassen vår sto i ring på dansegulvet og en etter en kommer inn i ringen med egenkomponerte dancemoves. Hvor vellykket dette ble til tider kan diskuteres, men sinnsykt morsomt var det nå i hvertfall!

Ellers kan jeg fort nevne shakingen hos Ratu Bagus igjen (video av dette ligger ute på Facebook, for de av dere som lurer fælt på hva dette er for noe), etterlengtet rockemusikk på The fishbowl på Koh Tao (kanskje ikke en god ide å gå der dagen før eksamen etter å ha ligget syk i en uke?) og Limbodansing på Base Hostel i Australia.

Turens favorittparty er uten tvil Togapartyet i Penang! Der kjøpte hele klassen laken som vi tullet rundt oss og vi så akkurat ut som romere fra 500 BC. Vi hadde Beat for Beat forspill, det ble synging for full hals og konkurranseinnstikt som kan skremme selv den tøffeste av oss (siden jeg ikke er så tøff ble jeg litt redd til tider) og en «ikke fullt så taus «Tause Birgitte» spilt av Lise, mens jeg tok på meg ansvaret ved å leke Ivar.

Mest inntrykk gjorde nok turen til Kambodsja og folkemordet på 1970 tallet utført av Pol Pot og Røde Khmer regimet. Sterke historier, rettsoppgjøret og forholdet mellom religion og tilgivelse i slik en situasjon fikk enn til å se ting i et annet perspektiv enn hva jeg ellers kanskje ville gjort.

Det jeg ble mest imponert over på turen var Thaipusam festivalen i Penang, selv om det kanskje virker litt rart for de fleste. Det som fascinerte meg mest over dette er å se hvor langt mennesker er villige til å gå for en guddom de mener eksisterer, samtidig som samholdet rundt de to kinesiske guttene som hadde over 30 kroker piercet inn i ryggen sin, samtidig som de dro en svær vogn etter krokene med tunge- og kinnspyd samt ca 100 små melkespann festet inn i overkroppen fascinerte meg.

Den særeste opplevelsen min må nok bli munkedaten i Thailand. Zack, en sjarmerende, pratsom novisemunk fra Laos som jeg møtte på munkechat med klassen, tok meg med ut på date en kveld i Chiang Mai. Med vanlige klær, snek han seg ut av tempelet, tok meg med på restaurant og viste meg rundt i byen.

Jeg er fullt klar over at når jeg kommer hjem, kommer jeg til å bli glad for å være hjemme hos det kjente og kjære. Samtidig som jeg syntes det er forferdelig trist (uten å fornærme noen) å måtte reise hjem etter dette spennende, interessante og morsomme halvåret på tur. Heldigvis kommer jeg hjem i den beste tiden. Det starter med "Down by the river", fortsetter med Them Crooked Vultures på Hove, pappa kommer til Kårstø med båten sin, gjengen entrer NORWAY ROCKFESTIVAL med campingvogn og vi skal rolse på Fjellparkfestivalen for å nevne noen av høydepunktene! Vi ses i vår flotte hjembygd!

My last days...

Mine siste dager i Sydney har jeg fått brukt til litt forskjellig. Jeg kom til Sydney på onsdagformiddag og traff Irmelinn og 2 gutter som hun har blitt kjent med for lunsj før hun reiste oppover til Brisbane. Kvelden brukte jeg på å lese litt i boka mi og høre på de vanvittige historiene guttene på rommet mitt kom med. Jeg er så heldig å få bo med 7 høylytte, engelske gutter, ei asiatisk jente som snorker så det dundrer i veggene og ei sjarmerende, men veldig snakkesalig jente. Totalt er vi 10 på rommet og det har blitt lite søvn de siste dagene (heldigvis har jeg veldig humor til det, så jeg sover bare litt på dagene).

Første natta mi på hostelet lå jeg våken halve natta på grunn av snorkingen. De fleste var ute på fest, så det var kun meg og en gutt inne på rommet. Etter over halvannen time med dundrende snorking hørte jeg noen hviske navnet mitt; "Cecilia, Cecilia, are you awake?". Siden det var umulig å sove i slikt bråk, svarte jeg at ja jeg var jo det da. Responsen var mer enn hysterisk morsom da han; "Okey, I'm gonna try to make her stop. Just wait.", og plutselig skvetter jeg til da han begynner å imitere en apekattlyd så høy at man sikkert kunne høre det helt ned i kjelleren! Med latterkrampe fast i halsen min, sluttet snorkingen og han la seg til å sove med kommentaren: "There you go, have a good night".

Da jeg har sett det meste av hva som er verdt å se i Sydney kom jeg på at mamma har prøvd å få meg til å gå innom sjømannskirken som ligger i Manly, der de selger Makrell i tomat og diverse varer fra Norge. Jeg tok ferja over til Manly da, spaserte en halvtime og kom til denne kirken for å se hva greia var (og jeg hadde veldig lyst på makrell i tomat til lunsj). I begynnelsen var det veldig kleint, jeg ble stående å se i reklamen mens presten der pratet med gjengangerne der og etter et kvarter fikk jeg komme inn i butikken der de selger disse fantastiske produktene. Da jeg aldri klarer å ti stille, ble jeg stående å prate om litt av hvert med presten (som var svensk) om diverse reiseting. Det viser seg at han har gjort en del reising rundt omkring Asia, så det var jo morsomt å snakke om Asia igjen. Det jeg så klarte å gjøre før jeg måtte gå var å spørre han pent uten å tenke meg om: "Kan jeg ta et bilde av denne himmelen dere har her i hjørnet"!!! Presten, som var veldig ok, tok dette med et smil og svarte med glimt i øyet "Selvfølgelig kan du det. Og om du vil, så kan jeg ta bilde av deg når du står i himmelen også".

I går traff jeg Ivan, en jeg gikk i klasse med på sommerskolen sist sommer i Bologna, Italia! Det var kjempekoselig å treffe han igjen. Irmelinn kom tilbake til Sydney, og vi gikk å spiste noe mat og så "Get him to the Greek" på kino.

I dag sto jeg opp tidlig fordi jeg hadde booket skydiving rett utenfor Sydney (til pappas forferdelse)! Dette har jeg gledet meg til i 2 måneder nå, og endelig var dagen her. Etter halvannen times tog ankom jeg North Wollogonga og ringte skydiving kontoret som avtalt dagen før. Beskjeden jeg fikk var mindre morsom. Jeg måtte vente til klokken 12, for de ventet på godkjenning fra meteorologene om at det var trygt å hoppe ut av et fly fra 14 000 feet. Jeg spaserte til stranden og sov der et par timer (guttene var høylytte i natt også da det var fotballkamp England--Tyskland). Men, til min store skuffelse måtte de avlyse hele skydivingen idag pga sterk vind og jeg må reise hjem til Norge uten å ha hoppet fra et fly.

I kveld skal vi ut på livet, før jeg sjekker ut i morgen tidlig klokken 10, reiser til flyplassen klokken 12 og etter 32 timer på reisefot lander i Stavanger klokken 13.10.

This is not food!

Jeg er tilbake på Base Hostel i Sydney, etter noen flotte dager hos Miffy og familien hennes i Melbourne. Disse dagene har for det meste dreid seg om MAT! Så fort Miffy fant ut at jeg ikke hadde spist så mye typisk australsk mat, tok hun ansvar og laget en liste. Listen besto av Vegemite, Lamington, Pavlova, meatpie og ANZAC biscuits.

Vil gjerne bruke denne anledningen til å advare mot VEGEMITE! Dersom noen prøver å få deg til å spise dette; si nei! Bare si nei... Det er noe av det værste jeg har smakt i hele mitt liv, og jeg syntes det er forferdelig at folk i Australia tror dette er godt (selv om det er veldig sunt)...

Utenom de store matopplevelsene var vi rundt på sightseeing i byen, kikket på Australsk fotballkamp på en svær stadion som kunne romme 100 000 mennesker. Litt større enn Kvinesdalhallen altså. Og jeg klarte å tilbringe 4 timer på Melbourne Museum der de for tiden viser Titanic - The artefacts og 3D film om det usynkelige skipet som sank i 1912.

Så konklusjonen er at Melbourne var en bra by! Familien var kjempekoselige og snille. Mamman laget middag hver kveld, vi så en dansk film med engelsk subtitles (merkelig) og huset var varmt og godt (i motsetning til familien jeg bodde hos i Sydney)

(Bilder kommer!)

Working 9-5, but not anymore!

Endelig, ENDELIG er jeg ferdig med å skifte bleier og se barnetv for en laaaang lang stund fremover! Så klarte jeg altså å få fri en uke tidligere, slik at jeg kan få oppleve litt mer av Australia enn sutrete unger, bleieskift og et A4 familieliv, selv om det har vært en morsom erfaring å ha med seg.

Siste uken i familielivet har gått ganske fort, når Irmelinn plutselig dukket opp i storbyen! Vi har vært rundt å kikket litt denne uken, sett Sex & singelliv 2 (ble ikke imponert!) på kino og ute å spist (jeg har prøvd kenguru kjøtt!). Ellers har jeg vært på date igjen med Brad og på fredag var vi ute med kompisene hans på en retrobar med gøy 80 talls musikk, shaking, Twister og slushdrinker.

For å utnytte den siste tiden min her i dette flotte landet og se litt mer enn bare Sydney, reiste jeg ned til Melbourne for å sjekke ut om det er så galt som alle i Sydney skal ha det til. Etter hva jeg har skjønt er det stor strid om hvilken by som er best her i Australia - Sydney eller Melbourne (ingen bryr seg om hovedstaten Canberra, alle er enige om at den byen suger!)? Etter å ha pakket baggen min (som nå veier 28,3 KG!) hos familien jeg har bodd hos nå i 6 uker og dratt den hele veien til togstasjonen, møtte jeg en fyr som spurte hvor jeg skulle (ja, i Australia spør de fremmede om sånt) og når jeg svarte Melbourne, var svaret hans med et smil om munnen: "Oh, you poor thing. What wrong did you do?!".

Men jeg reiste nå ned til Melbourne allikevel og bor nå hos ei venninne (Miffy) jeg traff på Base hostellet i begynnelsen av Australiaoppholdet mitt. Jeg ankom Melbourne i 4 tiden, litt sliten etter en veldig morsom kveld ute dagen før, og Miffy og vennene hennes kom å hentet meg på busstasjonen. Vi måtte løpe med den 28KGs baggen min for å rekke toget, som vi selvfølgelig ikke rakk, men 20 minutt senere var vi på vei til huset hennes og senere på kvelden prøvde vi ut Melbournes uteliv!

Jeg blir i Melbourne til onsdagsmorgen før jeg reiser tilbake til Sydney og har da 5 dager før jeg må reise hjem på søndag. Ser frem til å komme hjem til venner og familie, men jeg elsker byen og liker folkene jeg har møtt veldig godt, så litt bittersøtt blir det...

Night time is the right time

Ops, har jeg vært lite aktiv i det siste sier du? Da skal jeg gjøre noe med det!

Må jo innrømme at jeg har vært dårlig på bloggen i det siste, men det er bare fordi jeg har lite nytt å meddele. Jobben, som jeg ikke synes er noe særlig (det er altfor rolig!), tar alt jeg har av tid og energi. Jeg passer ungen mandag til fredag 07.45 til 17.30, altså 50 timer i uka for 200 AUD, i tillegg har jeg hjulpet dem litt i helgene (ikke alltid like frivillig). Jobben består i å ut i gatene for å kikke på hunder, fugler og folk, gi ham mat og kikke på tv, Cbeebies er favoritten hans og holder ham rolig i hvertfall i noen minutter. Dagene er lange. Uendelig lange når enn ikke liker jobben i det hele tatt og ikke kommer helt overens med familien. Noe som fører til at jeg holder meg på mitt lille rom. Fordelen er at jeg endelig har fått lest ferdig Shantaram og sett Pulp Fiction og Dirty Dancing mer enn en gang (blir aldri nok av det), de dagene jeg holder meg innendørs.

Helgene er veldig gøye da! Det er nok derfor jeg liker meg så godt i Sydney. Helgene kommer jeg meg ut av hus så tidlig som mulig (så sant jeg ikke må hjelpe dem), går ned til The Rocks, spiser frokost, is og leser i parken hvis været tillater det. Favoritten er alle gateartistene som skaper liv langs kaia med operahuset, gå meg vill i gatene (eier tydeligvis ikke retningssans) mens jeg blir like fornøyd hver gang jeg finner noe nytt og spennende mens jeg går feil vei og shopping! Jeg har vært på Sydney Wild life World, sett Koalabjørn, kenguru og sommerfugler. Jeg har også vært på date med en søt skotte jeg har truffet (til mors store forskrekkelse, noe som ikke var vanskelig å gjennomskue når Silvia plutselig sendte melding for å spør om jeg var i live sent en fredagskveld!) og fått sjekket utelivet her i Sydney.

Så kort oppsummert: Jeg elsker Sydney, jeg liker bare ikke jobben!

Så disse dagene har gått i å samle sammen mot (og engelske replikker) til å slutte i jobben, slik at de siste ukene «Down under» kan bli litt mer innholdsrike og morsomme. Jeg har blitt bedt til Melbourne av ei jeg ble kjent med på hostellet vi bodde på de første dagene og siden Melbourne for tiden har en Tim Burton utstilling, synes jeg at motet snart må komme, slik at jeg kan få se litt mer av Australia før jeg reiser hjem til venner, familie, festivaler, sommer, sol, råning, sommerjobb og rolsing!

JA, VI ELSKER... Hvordan går den nå egentlig?

Jeg må nok innrømme at en litt smådepressiv tanke entret hodet mitt, for første gang på turen rundt (omkring) jorda på 180 dager, nå når 17.Mai skulle feires alene, helt alene i Sydney. Jeg måtte til og med jobbe, mens alle andre hjemme tar på seg finstasen eller bunaden, går ned i neset, ser på barnetoget og spiser pølser og vafler. Mens andre kanskje ligger hjemme fyllesyke etter litt for mye feiring kvelden før (det er altså noen som tar feiringen av grunnloven på forhånd), russen tar siste innspurt i festingen sin, og kongefamilien vinker så fint fra slottet sitt (som jeg bare ser på tv da selvfølgelig). 17.Mai i Kvinesdal er så festlig!

MEN, det gjør jo ingenting å være borte på selveste Grunnlovsdagen når de har 17.Mai i Sydney også! Jeg fikk fri fra bleieskiftingen for å gå ned til Hyde Park, slik at jeg kunne delta på feiringen av selveste Grunnloven med andre nordmenn i Sydney. Folk var kledd i dress og finkjoler, noen få bunader var å skimte og det var til og med noen med russebukser. I 1-tiden begynte folk å samle seg rundt et bittelite 5mannsorkester fra Australia som spilte nasjonalsangen og "Norge i rødt, hvitt og blått" (med noen sjarmerende feiltoner her og der), mens folkemengden nynnet med så godt vi kunne (kanskje typisk norsk å ikke kunne hele teksten?).

Mens jeg gikk rundt i parken og kikket på barnelekene som ble holdt, merket jeg at noen plutselig kom imot meg. Woæh, etter èn måned på tur uten gruppa fra UiA, der sto plutselig Nina og Rune fra Religionsstudiene! De kom til Sydney dagen før og ingen av oss visste at vi befant oss i samme by. Så 17.Mai førte altså til et gledelig gjensyn med 2 morsomme sjeler fra skolen i Kristiansand og det endte med at jeg tilbrakte resten av dagen sammen med dem og deres gjeng.

Toget fikk politieskorte ned hovedgata i Sydney, som de stengte for oss feireglade nordmenn, folk sto langs gata og tok bilder av oss, og vi i toget sang (og nynnet, siden flertallet bare kan vers 1 av "Ja, vi elsker") og ropte "Hipp hipp hurra" for full hals nedover Oxfordstreet til Darling Harbour.

Etterpå skulle vi til "The Rocks" å ha pannekaker, noe som ville tatt oss kanskje 10 minutt med taxi. Men siden det var 17.Mai ville vi jo gjøre det litt spesielt, så vi fikk tak i et minitog som skulle ta oss nedover gata (trodde vi). Men toget gikk i 2 km i timen, så etter 5 minutt på toget, og 10 meter lenger ned i gata, gikk vi av og fant ut at vi ville prøve vanntaxi heller. Det måtte da gå fortere enn toget.

Men nei. Etter en halvtimes ventetid, kom vi oss endelig på vanntaxien. Trygt inn i båten og klar for fart og pannekaker, skjønner vi fort at vi har gått på en guida vanntaxi tour! Så etter 45 minutt i båten, en tur forbi operahuset (så nå har jeg sett operahuset fra alle kanter) og noe smartere enn tidligere, ankom vi endelig "The Rocks" og fant frem til pannekakehuset, der resten av gjengen allerede hadde spist pannekaker for en time siden. Er det 17.Mai, så er det 17.Mai!

Resten av kvelden gikk til pannekakespising, prating (endelig på norsk), pizza og vin (som man kan ha medbrakt på restaurant her nede!), før kvelden endte på bar og litt for seint i seng til at 18.Mai ble så veldig vellykket (jeg var så heldig at det regnet 18.Mai, så vi var inne hele dagen og så på tv), men 17.Mai, det var knallmorro!

Så, Hipp hipp hurra til alle sammen der hjemme! Håper dere hadde en kjempeflott dag med kjente og kjære.