JA, VI ELSKER... Hvordan går den nå egentlig?

Jeg må nok innrømme at en litt smådepressiv tanke entret hodet mitt, for første gang på turen rundt (omkring) jorda på 180 dager, nå når 17.Mai skulle feires alene, helt alene i Sydney. Jeg måtte til og med jobbe, mens alle andre hjemme tar på seg finstasen eller bunaden, går ned i neset, ser på barnetoget og spiser pølser og vafler. Mens andre kanskje ligger hjemme fyllesyke etter litt for mye feiring kvelden før (det er altså noen som tar feiringen av grunnloven på forhånd), russen tar siste innspurt i festingen sin, og kongefamilien vinker så fint fra slottet sitt (som jeg bare ser på tv da selvfølgelig). 17.Mai i Kvinesdal er så festlig!

MEN, det gjør jo ingenting å være borte på selveste Grunnlovsdagen når de har 17.Mai i Sydney også! Jeg fikk fri fra bleieskiftingen for å gå ned til Hyde Park, slik at jeg kunne delta på feiringen av selveste Grunnloven med andre nordmenn i Sydney. Folk var kledd i dress og finkjoler, noen få bunader var å skimte og det var til og med noen med russebukser. I 1-tiden begynte folk å samle seg rundt et bittelite 5mannsorkester fra Australia som spilte nasjonalsangen og "Norge i rødt, hvitt og blått" (med noen sjarmerende feiltoner her og der), mens folkemengden nynnet med så godt vi kunne (kanskje typisk norsk å ikke kunne hele teksten?).

Mens jeg gikk rundt i parken og kikket på barnelekene som ble holdt, merket jeg at noen plutselig kom imot meg. Woæh, etter èn måned på tur uten gruppa fra UiA, der sto plutselig Nina og Rune fra Religionsstudiene! De kom til Sydney dagen før og ingen av oss visste at vi befant oss i samme by. Så 17.Mai førte altså til et gledelig gjensyn med 2 morsomme sjeler fra skolen i Kristiansand og det endte med at jeg tilbrakte resten av dagen sammen med dem og deres gjeng.

Toget fikk politieskorte ned hovedgata i Sydney, som de stengte for oss feireglade nordmenn, folk sto langs gata og tok bilder av oss, og vi i toget sang (og nynnet, siden flertallet bare kan vers 1 av "Ja, vi elsker") og ropte "Hipp hipp hurra" for full hals nedover Oxfordstreet til Darling Harbour.

Etterpå skulle vi til "The Rocks" å ha pannekaker, noe som ville tatt oss kanskje 10 minutt med taxi. Men siden det var 17.Mai ville vi jo gjøre det litt spesielt, så vi fikk tak i et minitog som skulle ta oss nedover gata (trodde vi). Men toget gikk i 2 km i timen, så etter 5 minutt på toget, og 10 meter lenger ned i gata, gikk vi av og fant ut at vi ville prøve vanntaxi heller. Det måtte da gå fortere enn toget.

Men nei. Etter en halvtimes ventetid, kom vi oss endelig på vanntaxien. Trygt inn i båten og klar for fart og pannekaker, skjønner vi fort at vi har gått på en guida vanntaxi tour! Så etter 45 minutt i båten, en tur forbi operahuset (så nå har jeg sett operahuset fra alle kanter) og noe smartere enn tidligere, ankom vi endelig "The Rocks" og fant frem til pannekakehuset, der resten av gjengen allerede hadde spist pannekaker for en time siden. Er det 17.Mai, så er det 17.Mai!

Resten av kvelden gikk til pannekakespising, prating (endelig på norsk), pizza og vin (som man kan ha medbrakt på restaurant her nede!), før kvelden endte på bar og litt for seint i seng til at 18.Mai ble så veldig vellykket (jeg var så heldig at det regnet 18.Mai, så vi var inne hele dagen og så på tv), men 17.Mai, det var knallmorro!

Så, Hipp hipp hurra til alle sammen der hjemme! Håper dere hadde en kjempeflott dag med kjente og kjære.

I'll get you my pretty, and your little dog too!

Gjett hvor jeg har vært i helga?!













Ikke?

Sitatet er fra klassikeren "The Wizard of Oz" og jeg har vært på musikalen Wicked, som handler om hva som skjedde før Dorothy og Toto kom flygende inn til det fortryllende landet Oz og landet på "The wicked Witch from the East". Jeg hadde ikke de beste setene da, noe som var litt kjedelig ettersom jeg første gang jeg var på musikal (Mamma Mia i London) satt helt fremme ved orkesteret og så alt og alle detaljer, satt jeg 2. gang jeg var på musikal, altså helt bakerst. Ikke litt bak, men helt bakerst (så langt bak at jeg kunne ta på veggen bakerst). Men stykket var kjempemorsomt, kostymene stilige og man fikk et litt annerledes og morsomt bilde av "The wicked Witch from the West" og "The good Witch from the North". Man får også sjokkerende avsløringer, blant annet får man vite hvordan tinnmannen mister hjertet, løven mister motet og hvordan fugleskremselet mister hjernen, i tillegg serverte de Ozmopolitan - grønn slush i lysende glass! Kvelden ble raskt en suksess :-)

Ellers jobbet jeg hele lørdagen, men søndagen kom jeg med ned i byen igjen, og denne gangen prøvde jeg ut Aquariumet. Her var det masse morsomt å se og ta bilde av.

Resten av dagen gikk til spasering (siden det tydeligvis er det jeg gjør her nede), lunsj i parken ved Operahuset, samt tusling rundt på marked i gatene, i tillegg har jeg prøvd ut selvutløseren på kamera mitt, om enn litt skeptisk, slik at jeg har noen bilder av meg selv også når jeg kommer hjem (som om ikke jeg har nok av det fra resten av turen..!).

I morgen har jeg ordnet meg noen timer fri, så da skal jeg ned i sentrum å gå i 17.mai tog med andre nordmenn i Sydney! Ha en fin 17.mai alle sammen!

Den neste Mary Poppins?

Her satt jeg da, alene i Sydney og leker Mary Poppins. Etter 4 måneder med fullt kjør i SørøstAsia, er livsstilen plutselig blitt snudd på hodet. Fra å leve ut av bagen min, flytte på seg fra uke til uke, oppleve nye, flotte land og ny spennende kultur og religion på daglig basis, har jeg nå blitt fulltids bleieskiftarbeider med fast bosted! Jeg er ikke helt keen på denne leken egentlig, har ikke helt «ro i raua» til det, men familien er kjempesnille og det er jo en grei jobb. Jeg slipper å betale skatt, opphold, mat og internett, samt at jeg har fri i helgene til å bruke opp lønna mi på å finne på masse morro! Så alt i alt er jeg fornøyd.

Jeg flyttet inn til min nye «familie» på lørdag. Etter en kjempegøy siste kveld ute med Britt, var det litt kjedelig å forlate hostelet, som jeg trivdes godt i. Selv om jeg delte soverom med 9 andre spennende sjeler og bad med en hel etasje full av backpackere, ble vi kjent med gøye folk, samt en veldig kreativ bar som gjorde første møte mitt med hosteltilværelsen til en morsom erfaring!

Jeg begynte jobb på mandag og var heldig nok til å starte med 2 drittbleier med noen timers mellomrom. For de av dere som kommenterte på Facebook statusen min med påstand om at jeg kom til å lære å skifte bleie etter 2. gang; dere hadde rett! Jeg mestrer nå bleieskifting, selv om brekningene kommer snikende hver gang (ja ennå, etter en uke med daglig bleieskift).

Gutten (som går etter navnet Austen) passer jeg hverdager fra 7.45-ca.17.30, han er 1 ½ år og veldig medgjørlig (for det meste). Typisk min flaks når det kommer til unger, begynte jeg idet han ble syk, så en del sutring og mye, mye grining har det blitt denne uken. Men når han ikke er syk, er han en kjempesnill og grei, litt sjenert guttunge, som er veldig fascinert av hundene vi møter når vi går nedover gata (noe vi gjør ca 20 ganger i løpet av dagen). Så konklusjonen er at jeg tror jeg skal klare meg i disse ukene, før jeg nok en gang vender nesen mot mitt kjære hjemland (så sant Islands småirritable vulkan roer seg ned til den tid kommer).
Jeg har (heldigvis) fri i helgene, så de holder jeg fullbooket med museumsbesøk, Bondi Beach og andre typiske turistting. I går var jeg på «Bugs Bunny at the Symphony» i Sydney Operahouse! Det var kjempestilig å se gamle Looney Toones tegnefilmer, samt høre klassisk musikk bli spilt av Sydney Symphony orkester. Showet anbefales til både store og små!
(Siden jeg gikk alene  og enda ikke hadde oppdaget selvutløserknappen, har jeg laget en liten kollage på hvordan det ville vært om jeg fikk noen til å ta bilde av meg på operaen, noe jeg ikke kom på i øyeblikket!)

Igår var jeg på Bondi Beach og så på surferne, taggingen på veggene langs stranda og lest mer i boken jeg for tiden holder på med; Shantaram. Jeg bestemte meg for å spasere hjem igjen, siden det ikke er så langt fra der jeg bor. Selvfølgelig gikk jeg meg vill, noe som førte til litt sightseeing i Sydneys rikmannsstrøk, en titt rundt i det jødiske samfunnet, samt tusling gjennom et litt dårligere strøk i parken (man kunne på det punktet observere en litt smånervøs Cecilie som snudde på hælen og tok doble steg opp de 100 trappene hun nettopp hadde gått ned, når hun innså hvor hun befant seg).

I dag brukte jeg litt av første «paycheck» på «Ticket through time», en billett som gir meg ubegrenset inngang på 11 museumer resten av oppholdet! Første stopp ble «Justice & Police museum» som for tiden viser utstillingen Sin city, om kriminalitet i Australia i det 20. århundre. Der klarte jeg å tilbringe 2 timer, avbrutt av en sulten mage.

Ting jeg gleder seg til å komme hjem til: Festivalsommeren!